Spor etter steinhoggerindustrien i Lillomarka
/av Kirsten Berrum
Nesten uansett hvilken sti du velger inn i Lillomarka, kan du finne spor etter en industri som var en viktig levevei fra 1830-tallet til et stykke inn i det 19. århundre. Det var utvinningen av «grorudgranitten», som de kalte steinen som ble tatt ut i dette området.
Steinbrytingen var omfattende allerede i 1850. Da var 150 personer sysselsatt i steinbruddene. I 1900 hadde ifølge folketellinga tallet på steinarbeidere økt til 191. Av dem var 46 svenske. Mange svensker kom hit gjennom arbeidet på jernbanen. De var kjent som rallare. På jernbanen var det stort behov for steinarbeidere, så rallarne var ofte nettopp det. «Man så aldri en rallar ta med seg en spade til neste anlegg, men en feisel kunne han ta med seg og bære med stolthet. (...) Steinarbeidet var hans yrke» skriver Edvard Bull i boka «Renhårig slusk».
Mange svensker slo seg ned for godt, spesielt på Grorud. Holmquist, Hammarquist, Pahlm, Thorén, Søderstrøm, Lindgren, Bodin, Tonander er kjente Grorudnavn, i familier som har bodd her i generasjoner.
I 1922 hadde vi fremdeles 82 steinhoggere/brytere/arbeidere samt 25 kjørekarer, 10 vognmenn, 17 anleggsarbeidere og 35 dagarbeidere. I tillegg kom et ukjent antall innvandrede svensker som ennå ikke var blitt norske statsborgere.
Mange brudd er borte idag på grunn av boligbygging, som på Ammerud og Romsås. Men det fantes massevis av små brudd overalt. De aller fleste av turveiene inn i denne delen av Lillomarka er opprinnelig laget for å transportere steinen ut fra bruddet og ned til Trondheimsveien. Trondheimsveien var den viktigste transportåren ned til kundene i byen, eller for videre bearbeiding.
Steinen som kalles grorudgranitt er egentlig en blekrød syenitt, som kalles grefsensyenitt. Den er lett å kløyve i rette vinkler. Det gjør det lett å få ut stein med regelmessig form, en viktig egenskap for bygningsstein. Dette er nok den viktigste grunnen til at steinindustrien først og fremst utviklet seg i dette området av Oslomarka. Grefsensyenitten ligger gjerne i vannrette lag, eller ”benking” som det ble kalt. En benking er en horisontal sprekk, også kalt ”bunnkløyv”. Loddrett på denne står den loddrette kløyven, som ble kalt ”ståkløyv”. Steinbryterne kunne lese fjellet, og hadde god peiling på hvor de kunne få ut steinen. De visste hvor de skulle sette hullene.
Steinen måtte skytes eller kiles ut av fjellet. Helt sikker på at vi har funnet et steinbrudd er vi når vi finner flere kilehull som står ca 20 cm fra hverandre, i kanten av en steinblokk, eller i kanten av det som står igjen i fjellet. Kilehull ble brukt der avstanden mellom lagene ikke var stor. Teknikken ble også brukt for å dele opp større steinemner. I de små kilehullene satte man så inn blekker, som er små jernplater, og slo inn kiler mellom dem. Da sprakk steinen fra hull til hull.
De store hullene etter skyting er vanskeligere å oppdage. Der det ble sprengt ut på den gamle måten har hullene en trekantet form. To av sidene på hullet sitter igjen, som en V. For å lage disse hullene trengtes ofte tre mann, en holdt et «skytebor» mens to andre slo annenhver gang, gjerne til en rytmisk sang. Den som holdt boret løftet og dreiet det en tredels runde for hvert slag, slik at formen på hullet ble trekanta. Trekanten bestemte i hvilken retning steinen ble sprengt ut. Hullet ble boret nesten ned til bunnen i laget. Til utsprenging av blokker brukte man svartkrutt, kanskje fra kruttverket i Nittedal. På grunn av at eksplosjonen i kruttet skjedde forholdsvis langsomt ble blokken skjøvet ut langs kløvretningen, og gikk ikke så lett i stykker.
Overalt hvor det ble brutt ut stein finnes også hauger av steinrester. De er ofte lite synlige i dag, fordi de er gjengrodd eller overgrodd av store trær.
Hvor finner vi tydelige spor av brudd i dag?
I Wingerfjellet, der sportsklubben Grei nå har fotballfelt og klubbhuset sitt, lå det et svært brudd for hundre år siden. Det er lett å se ennå. Om dette bruddet vet vi at det ble startet av Oluf Halfdansen ca 1900, og noen år etter overtatt av Ole Winger, som har fått en vei oppkalt etter seg. Hans svigerfar Arne Amundsen Sandaas, f. 1821, drev småbruk og står i folketellinga fra 1865 oppført som stenbryter, i 1900 som stenarbeider og huseier. Hans sønner Johan og Otto Arnesen ble også steinhuggere. Ottos sønn Thorvald (f. 1897) startet som 14-åring med 10 timers arbeidsdag i bruddet. Han ble etter hvert finhugger.
Både på øst- og vestsiden av Årvollåsen lå store brudd som fremdeles er lette å finne.
Langs østsiden av Årvollåsen, ned mot Hestejordene ligger mange godt synlige brudd. Lillomarkas Venner har lagt ut et stort informasjonshefte om Hestejordene på sine nettsider, med gode beskrivelser av både biologien og geologien i området.
Går du veien oppover fra Tonsenhagen bussholdeplass forbi skolen til inngangen i marka, kan du følge lysløypa forbi nordsiden av Kolås. Denne kollen er av kalkstein, så her ble det ikke drevet steinbrudd. Til venstre for lysløypa vil du derimot se se spor etter et større steinbrudd, og fundamenter av et pukkverk. Fortsett noen hundre meter innover, til en vei går ned til høyre.
Ta veien ned til høyre, og du er på vei til Hestejordene. Til venstre forveien ligger et område som er et eneste stort steinbrudd. Det er Steinbrettet, et verneverdig kulturminne. Her ligger Rumpetrolldammen og Salamanderdammen, hvor du kan se stein med tydelige hull når vannet er lavt. I dette området finnes også rester etter et pukkverk. Lenger ned i veien ligger tuftene etter Tonsenplassen og Linderudplassen, som er borte for lengst.
Fortsetter du nordover langs turveien på oversiden av Hestejordene kommer du til lysløypa fra Krigsskolen. Tar du inn lysløypa oppover kan du finne to uferdige kumrammer inne i skogen, en på hver sin side av veien. De er ikke så lette å finne. Nord for Hestejordene lå plassen Sørlidalen. Her ser du grunnmurene, og portstolpene som står på hver side av veien.
Går du nordover fra bruddet innenfor Sørlidalen kommer du snart inn i en nydelig seljeskog. Her lå et digert steinbrudd som ble gjenfylt på 1970-tallet. Litt nordvest for den ligger Lauritsdammen. I nordenden ligger et uferdig møllehjul, som man også kjenner historien til. Steinhogger Halfdansen fra Sandås hadde fått bestilling fra Finland like før jul, noe som selvfølgelig var svært velkomment. Men steinen viste seg å ha en svakhet som gjorde at det ikke nyttet å gjøre den ferdig. Mange dagers arbeid i vinterkulda var bortkastet. Han måtte finne et nytt emne og begynne forfra, og vi ser resultatet av det mislykkede prosjektet hundre år seinere.
For å finne steinbruddene på vestsiden av Årvollåsen er det best å starte i enden av Årvollia eller Kristine Bonnevies vei. Starter du i lysløypa fra Tonsenhagen tar du den blåmerkete stien til venstre etter at du har passert bommen, og krysser åskanten ovenfor blokkene. Det går en rekke kraftige stier oppover i Årvollåsen. De fleste er gamle transportveier fra steinbruddene. En av de tydeligste går fra Årvollia. Den kalles Glassbergløypa fordi den ender i Glassberget, et digert svaberg oppe i åsen. Følg denne oppover til du kommer til et stort steinbrudd. Da ser du snart et stort møllehjul til høyre for stien. Det var en bestilling fra et tresliperi på Gjøvik. Her skulle steinen brukes til å male opp stokker til flis for framstilling av papp og papir. Men sliperiet gikk konkurs, og steinen ble aldri hentet! Den ligger i bruddet sitt fremdeles, med et informativt skilt ved siden av.
Legger du turen fra Grorud senter er Ravnkollen et egnet og morsomt mål. På Ravnkollen er de gamle veiene fra steinbruddene spesielt iøyenfallende, fordi de ikke er blitt videre utbygd til turveier, og ikke så slitt. Ved siden av mange tydelige spor etter små steinbrudd gjør dette hele Ravnkollen viktig å ta vare på ut fra kulturminneaspektet. Ruta er blåmerket og skiltet som kultursti inn til venstre fra Romsåsveien, ca 100 meter ovenfor bussholdeplassen på Grorud. Her lå et stort brudd i Larsentoppen. På østre del av Ravnkollen var det åtte brudd før utbygginga av Romsås. Hele Romsås videre oppover mot Bånkall var også full av steinbrudd.
Langs Trondheimsveien ligger fremdeles mange av husene der steinhoggerne bodde. Noen er restaurert, andre ikke. Plassen Briskeby, som ligger klemt mellom Romsåsveien og Trondheimsveien, er et eksempel på det siste. Den er eid av Oslo kommune, men er dessverre ganske falleferdig selv om den står på byantikvarens gule liste.
Ett steinbrudd er fremdeles i drift i Lillomarka: Grorud Granitt og Skifer AS. Det ligger i Trondheimsveien 628, like ved Bånkall gård. Bruddet stammer visstnok fra 1830-årene, og ble inntil 1992 drevet av familien Kristiansen i tre generasjoner. Her utvinnes ennå grorudgranitt til forskjellige formål, men mye av virksomheten går ut på å selge annen stein.
Litt om steinen «grorudgranitt»
Grorudgranitt er navnet som ble brukt i byggfaget før i tiden. Den er ikke en ekte granitt, for i granitt skal innholdet av kvarts være minst 20%. Syenittene inneholder mindre kvarts. Ellers inneholder alle disse steinsortene også feltspat og glimmer. Fargen er varianter av lys brunrødlig. Et belte av grefsensyenitt strekker seg fra Maridalsvannet i vest, gjennom sørlige del av Lillomarka og helt til Nittedal i øst. Nordmarkitten finnes i hele Nordmarka.
Steinen som kalles groruditt er imidlertid en helt annen og meget sjelden bergart, som hovedsaklig finnes i riftsoner i Oslofeltet. Den inneholder i tillegg til feltspat og kvarts også ægrin, som gir en grønnsvart farge og gjør den tett og seig. Groruditt er en tett og seig bergart, som når den splintres danner skarpe bruddflater. Dette gjorde den godt egnet som materiale for økser og liknende redskaper i steinalderen, i stedet for flint som ikke fantes her i landet. Groruditten finnes i ganger gjennom hele Lillomarka, og kan stå opp som små rygger i terrenget. En slik gang krysser veien ovenfor Merramyra på skogsveien fra Isdammen til Linderudkollen. Her står det et skilt som beskriver steinen.
Hvor finner man grorudgranitten i Oslo?
Geologen Johannes A. Dons skrev i sin tid at hele Oslo står på grorudgranitt. Grunnmurer, kantstein og kumrammer fra steinbruddene ved Grorud finner vi overalt i Oslo. Grorudgranitten er brukt i søylene til aulaen, i deler av slottets grunnmur (de lyse steinene), i stortingsbygningens grunnmur, vindusinnramminger og balustraden. Også løvene foran Stortinget er hogd i denne steinen. Zoologisk museum er bygd av stein fra sju forskjellige brudd i Årvollåsen. I Geologisk museum er trappene av grorudgranitt. Grorud kirke står som et fjell - av grorudgranitt.
